Road trip

Når man tenker på begrepet road trip, tenker man gjerne på en lengre tur med noen venner eller noe i den dur. Det er ikke det dette innlegget handler om, her skal jeg fortelle om en helt annen road trip, en av den hasardiøse typen.

Bilen min har den egenskapen at den gjerne stopper opp når jeg har minst bruk for det. I dag stoppet den opp på vei hjem fra jobb. Tross hjelp, klarte vi ikke å få start på den, så da ble den stående på Heimdal inntil vi skulle forsøke å få tauet den hjem senere på kvelden.
Det tok sin tid før vi kom i gang med forsøket. Dette må nok jeg ta min del av skylden for, ettersom jeg i første omgang glemte å ta med tau, og i andre omgang glemte jeg å ta med bilnøklene. Etter et par turer fram og tilbake, kunne vi endelig sette i gang.
Vi skrapte is til den store gullmedaljen, men etter 30 sekunder hadde jeg pustet såpass mye inne i bilen at jeg ikke kunne se noe gjennom vinduene. Det eneste jeg så var et par blinkende nødlys fra bilen foran meg.

"Hvorfor tok du ikke bare å ringte han som kjørte bilen foran deg" tenker du sikkert nå. Det skal jeg fortelle deg. Bilen min har nemlig en annen spesiell egenskap også, bildøra går ikke igjen når det er kaldt ute... Derfor måtte jeg holde døra med den ene hånda og styre med den andre. Derfor gadd jeg ikke ringe!

Vi kjørte altså fra Heimdal til Melhus, en kjøretur på roughly 5 min. Vi tok det veldig med ro, men for meg føltes det som vi kjørte i 60-70 km i timen. Vi hadde kommet godt over halvveis da jeg for første gang fikk øye på veikanten ved siden av bilen. Jeg hadde null kontroll over hvor på veien jeg befant meg, jeg bare konsentrerte meg om å følge de blinkende lysene foran meg.

Vi kom oss til slutt velberget hjem, men jeg har aldri hatt hjertet så langt opp i halsen over tid på en biltur! Nå vurderer jeg om jeg etterhvert skal investere i en ny bil, og da skal det være en som ikke stopper i tide og utide, og dessuten skal jeg være sikker på at dørene fungerer uansett temperatur!!!